Gottfrid kom til Norge i 1911
Gottfrid Ericsson kom til Norge som 20-åring i 1911, ifølge han selv fordi han ikke ville «ekserseres» noe han anså som en folkeplage i Sverige på den tiden. (Østlandets blad 1974) Han siktet da antageligvis til tvungen militærtjeneste. Han kom først til Kristiania og jobbet som murerhåndtlanger, han var blant annet med å bygge Bøndernes hus. Siden jobbet han i Rjukan før han kom til Ski i 1914. Han kom til Strevopbråtan rundt 1929 og ble der til han døde. De siste åra var han der bare på sommerstid, vinterne tilbragte han på Solborg aldershjem. Det var ikke vei opp til hytta så den var lite tilgjengelig. Det var hverken strøm eller innlagt vann. Han leide av Edith og Rudolf Nilsen som eide Strevopp, betalte 12 kroner md i leie som aldri ble lagt på. Bildet viser Gottfrid utenfor hytta si. Foto Karin Tauland.

Eriksson var den siste som bodde på Strevoppbråten (i hvert fall med gyldig leieforhold). Han var opprinnelig fra Glava Sogn i Sverige født i 1891, død i 1981, en uke før 90-årsdagen. Han ligger begravet ved Ski middelalderkirke sammen med sin kjære Anne. Graven hans har blitt vernet og den blir stående.

Han kom til Ski for å søke arbeid, traff ei lokal jente som het Anne Iversen, de giftet seg og flyttet sammen på den lille plassen. De fikk aldri noen barn, noe som var et stort savn hos dem begge. Anne kom fra husmannsplassen Myrvoll som lå helt innerst i Oppsandveien og som hørte inn under Gården Tømt. Da Anne døde i 1953, lagde han en båre av gran for å frakte henne ned fra den lille hytta. Seks mann bar henne ned stien gjennom skogen til gården Strevopp, der sykebilen ventet. Etter dette levde han han alene på Strevopbråtan og ble ofte omtalt som eneboeren.

Eneboeren
Gottfrid var en sammensatt mann, en original, slettes ikke dusinvare. Han ble beskrevet som en mann med sterk personlighet, intelligent, egenrådig og kanskje litt sær. En luring, med glimt i øyet, han kunne bli litt bråfornærma spesielt når det gjaldt eget arbeide.

Gottfrid var glad i å lese, han var en ivrig lånetager på Ski bibliotek. På Strevopbråtan var det ikke strøm og han måtte lese i dagslys eller i skinnet fra parafinlampa. Han var svært belest både i skjønn og faglitteratur. Ibsen og Strindberg var noen av favorittene. Han var også interessert og opptatt av matematikk og astronomi (eller himmelrommet, som han kalte det), noe som ikke var daglig kost på den tiden, og i hvert fall ikke for en eneboer. 

Det gikk atskillelige historier om han, alle med en undertone av god humor. Jeg vet ikke om alle historiene som verserte er helt korrekte, noe blir lagt til og annet trukket fra. Historiene illustrerer likevel hvordan han ble oppfattet av sine venner og sambygninger. Ingen tvil om at han var en unik skikkelse, en slagkraftig mann med god replikk og glimt i øyet. 

Av yrke var han gråsteinsmurer, men tok på seg alle mulige oppdrag. Han var svært nevenyttig og arbeidsom. Han smidde ting, han hugde tømmer, var altmuligmann. Følgende er å lese på attesten skrevet av daværende lensmann Colbjørnsen i 1918 etter en jobb Gottfrid hadde gjort i Kråkstad: «En dyktig og pålitelig fjeldarbeider og likeså en edruelig mand». Hans kone Anne likte nok ikke dramminga, og han var nok i det store og hele edruelig, men når anledningen bød seg var han heller ikke den som spytta i glasset. 

På fritida drev han med jakt og fiske, han var en skogens mann og veldig glad i naturen, spesielt den urørte naturen, og i Gaupesteinsmarka fikk han oppleve skogens ro. I tillegg var han en flink treskjærer og skar og spikket kjøkkenredskaper til venner og kjente. Selv er jeg så heldig å ha en kubbestol på hytta som han har laget. Bryllupsbilde av Gottfrid og Anna avfotografert av Karl Olof Løkenhagen.

Humor og spillopper
En gang lagde han julegaver til et av barna på Strevopp. Han spikra ei kasse og brukte godt med spiker, ikke så lett å få åpnet den der. Etter mye strev så ble kassa åpna, for bare å finne kasse nummer to innafor. Slik holdt det på, det lå en 4–5 godt spikra kasser inni hverandre. Når det er sagt lå det nok en fin presang i den innerste kassa, Gottfrid var kjent for å være snill og gavmild med presanger til barna. En av tanteungene til kona hans kunne fortelle at «De fineste julegavene, de fikk jeg av Gottfrid» 

Det var også en fest en gang der en av deltagerne skravla litt høylytt og mye, dette så Gottfrid seg lei av. Da foreslo han at skravlebøtta skulle gå ut og starte en traktor som var så vrien, og dette skulle han få 50 kroner for, mye penger den gangen. Stakkaren holdt på hele natta for traktoren lot seg ikke starte, men Gottfrid fikk fred og ro fra skravlinga, og antageligvis en god latter. Vel anvendte 50 kroner altså. 

Han støpte gulv på Myhrer gård og under matpausen dristet et av barna seg til å kaste en ball inn i støpen. Stygge merker i sin perfekte støp ville ikke Gottfrid ha og da han så dette var han ikke nådig. «Skal her hoppas og dansas, så skal jag vara med» utbrøt han, og hoppet og trampet rundt i støpen. Når det er sagt kom han på bedre tanker neste dag, og gjorde jobben ferdig. Temperamentsfull og yrkesstolt, men også kar om å ordne opp når han fikk tenkt seg om.
En dag hadde han satt seg fore å lage hjemmebrent – ja den slags skjedde nok både titt og ofte på bygda før i tiden. Spriten kom ut med en forferdelig smak, da fant gutta ut av at de skulle tilsette einebær. Som sagt så gjort. Gottfrid smakte og det var fortsatt helt forferdelig og han utbrøt «Vi må ha i mere skog» en skogens mann i ett og alt, men det blei ikke noe greie på brennevinet og alt ble slått ut. 

Det ble spilt mye bridge på Strevoppbråtan, og det var ikke fritt for at det ble pjalla litt. I et bridgelag lå som vanlig Gottfrid veldig godt ann, da begynte en av deltagerne å jukse. Når «jukesemakern'n» så spilte spardama for tredje gang under samme runden utbrøt Gottfrid: «jækla mamamba for god spar». Uvisst om han gjennomskuet det hele, men det var nok trolig. Han var en eminent bridgespiller og hadde også satt seg grundig inn i litteratur om spillet.

Gjestfrihet
Mange hadde glede av å stikke innom Gottfrid i hytta hans. De ble tatt vel imot og traktert etter beste evne. Han var kjent for velkomstreplikkene sine. 

Som ung mann kom Ørnulf Karlsen på besøk, han banket på huset i skogen og ut kom Gottfrid, og som alltid hadde han en kommentar som velkomst: «Å jævlar, er det inte en av de der moderne som besøker mej» Dette var i Beatles-tiden og Ørnulf hadde litt langt hår. 

En annen historie var da han fikk uventet besøk av noen som var på bærtur. Han hilste pent og ba dem inn med ordene «Jag har intet att bjuda på, men jag kan koka er ett egg». 

En annen hilsning han hadde var «Før sju tusan jæklar, stig på».

(Redaktørens anmerkning. Det var aldri nei fra Gottfrid når vi var innom på vei til orrhaneleik. Vi fikk alltid kjøpt noe sterkt å ha i kaffen.)

Matauk
Gottfrid ordnet en del av maten selv. Han var lommekjent i marka, visste hvor han skulle jakte, plukke sopp og bær. Under krigen hadde han gjemt unna et gevær og fortsatte med jakta i det skjulte. Han ble en gang tatt for tvjuvjakt på elg, men det er uvisst om det var under krigen. I det store og hele fikk han stort sett jakte i fred, det var jo kun til eget bruk. 

Han hadde og et lite grisehus. Han var en hund etter saltet kokt flesk og grisen var nok god å ha. Han hadde gris under hele krigen, og tok seg nok av slaktinga selv, vant som han var med å traktere vilt. 

I Asgjerrudtjern fisket han, blant annet ørekyte, og han sto ikke av veien for å lage kytepannekaker, etter det jeg har hørt. 

En dag hadde nevøene til Anne vært og fisket i Nærevannet. De fanget en stor ål i ei ruse. Kom stolte og fornøyde inn på kjøkkenet til mor, men ålen ville husmora slettes ikke ha. Da bar det i vei opp til Gotttfrid med fangsten, han takket og bukket og flådde og spiste som bare det, og gutta var superstolte over at noen visste å verdsette fangsten. 

Det hendte jo at han måtte ta veien ned til Ski for å handle, det var langt å gå og bil hadde han ikke. Han møtte en nabo langsetter veien. Naboen syntes nok det var lang vei og foreslo at han skulle kjøpe seg sykkel. «Men det er mina ben jag går på» svarte Gottfred snurt. Han så ikke problemet med den lange veien og mente nok han var kar for å gå, og at naboen kunne passe sine egne saker.

De siste årene
Jentespeiderne som holdt til på Bjerkebekk traff naturligvis på Gottfrid og ble kjent med han. De begynte å besøke han og fikk da servert sirup og loff. De hjalp også til med vask av hytta, den var nok ikke riktig så ren og fin som i Annes dager. 

På slutten av 70-tallet da han var godt oppe i 80-åra, fikk han tv. Lions club Ski trådte til etter initiativ fra lensmann Odd Aamodt, i og med at det ikke var strøm på hytta, ble det å bære opp batteriet en helgeaktivitet. 

Gottfrid fant også ut at han skulle legge inn telefon på sine eldre dager, kan nok hende at noen hadde overtalt han til det. Telefonen ble bestilt, men den gang var ventetiden lang. Når telefonen endelig kom, hadde han glemt hele greia. Han ble forskrekket av bråket i skogen da de dro ledningene, han hadde nok tenkt å komme med en regle, men så tok han seg i det «ja, nu kommer jag ihåg» sa han og skjønte nok at han måtte skylde seg selv for spetakkelet. Bildet viser overrekkelse av fjernsynsapparat, foto Karin Aamodt.

Da Rudolf som bodde på Strevopp fant på å ringe for å sjekke om alt sto bra til var det ingen som svarte i telefonen. Rudolf ble engstelig og dro opp for å sjekke, Gottfrid var jo blitt en gammel mann og alt kunne skje. Når han kom opp satt Gottfrid og spikket som han pleide. Rudolf spurte da om han ikke hadde hørt telefonen, Gottfrid svarte kort og konsist «Den der apparaten befattar inte jag mej med» Sånn var det med den saken.

På Solborg
De siste vintrene tilbragte han på Solborg, han var forholdsvis sprek, men hytta i skauen var ikke så bra for en gammel mann på vinterstid. Han tilbragte nok tiden med å lengte til vår og sommer og Strevopbråtan. Han var en populær gjest hos slekta til Anne og ble derfor ofte bedt bort på middag. En dag inviterte ett av tantebarna til Anne. Han dro avgårde og de spiste godt og kosa seg med gode historier og øl og akevitt til maten, man må jo kunne si at han var gammal nok til det. I ettertid kunne han fortelle om hjemkomsten til Solborg. Han hadde nemlig glemt nøkkelen sin og måtte ringe på. 

«Da kom en søster og snusade på mej som en rotthund (skulle sikkert sjekke om det luktet alkohol) da tenkte jag å setta i en regla med bannord, men så besinnade jag mej». Ellers la han vekt på å fortelle hvor snille de var på Solborg, han skrøt mye av dem i intervjuet i Østlandets blad i 1974.

Se mer: Follominne 2021, Gotfrid på Strevoppbråtan av Marit Karlsen.